Månedens verk: Mai 2012

Anna-Eva Bergman (1909-1987) hører til blant de vesentlige norske kunstnere i det forrige århundre, og hennes posisjon er befestet gjennom utstillinger og innkjøp til de viktigste offentlige samlinger. Likevel har hun på mange måter vært en fremmed fugl i det hjemlige miljø. Dette skyldes først og fremst at hun tidlig flyttet fra Norge og i store deler av kunstnerskapet bodde og arbeidet i blant annet Frankrike og Tyskland. Gjennom sin tyske ektemann Hans Hartung ble hun allerede på 30-tallet introdusert for et avansert, internasjonalt kunstmiljø og tok etter hvert inntrykk av strømninger som blant annet surrealisme, automatisme og spontanisme.

Selv om Anna-Eva Bergman stort sett bodde og arbeidet ute og var en del av et internasjonalt miljø, var det en reise til Nord-Norge i 1950 som skulle komme til å få avgjørende betydning for hennes utvikling som billedkunstner. Fremfor alt var det møtet med den massive og karrige nordnorske naturen som gjorde inntrykk og som i hennes billedverden ble omtolket til nærmest abstrakte, allmenngyldige tegn og symboler. Omkring 1950 begynte hun også å arbeide med gull og sølv i maleriene og i de følgende årene ble formspråket stadig strammere. Hun reduserte fargebruken og beveget seg mot en mer konsentrert og fortettet form, som vi ser et karakteristisk eksempel på i No-28 1958. I 1964 reiste hun igjen til Nord-Norge, og inntrykkene fra den første reisen ble nå forsterket og skulle også komme til å prege arbeidene hennes i resten av kunstnerskapet. Fra slutten av 60-tallet begynte Anna-Eva Bergman å arbeide i større formater og det forekommer en ytterligere forenkling av formspråket; mot slutten av kunstnerskapet kan man innvende at hun i noen grad henfaller til det elegante og innsmigrende noe som bidrar til at bildene tenderer over mot design.

OWG