Antonio Stradivari var uten tvil fiolinmakerkunstens store geni. Han var mesteren, både i håndverkets kunst og som tonal ingeniør; han forvandlet instrumentet tidlig på 1700-tallet og konstruerte malen for nær sagt alle etterfølgende konsertinstrumenter.

Hans første kjente instrument dukket opp i 1666, og hans fioliner var stilistisk eksperimentelle fram til 1680. Deretter fikk hans instrumenter en mer sikker og stabil stil, preget av det fullkomne håndverket som var hans varemerke gjennom hans lange karriere. Instrumentene som ble laget mellom 1680 og 1690 er kjent som "Amatiser", på grunn av den sterke innflytelsen fra Nicolò Amati (1596-1684) i deres design. Denne perioden var preget av rask utvikling og resulterte i den "Gylne Perioden" mellom 1700 og 1720, da Stradivari artistisk og tonalt sett nådde sin fulle modenhet.

"Arditti" fra 1689 er et fint eksempel fra hans Amati-periode. Mange av formene og malene som Stradivari brukte for å lage sine instrumenter, finnes fortsatt og er utstilt i Museo Stradivariano i Cremona, og "Arditti" ser ut til å passe godt til to av dem, merket 'S' og 'MB' av mesteren selv. Stradivari endret litt på Amati-modellen: hjørnene hans er litt bredere, og de øverste hjørnene bøyer seg tydelig nedover. Innleggslisten er litt tynnere enn hos Amati, men den kraftige velvingen med en klart definert hulkile langs kanten er åpenbart inspirert av Nicolòs arbeider. En mer dramatisk utvikling kan man se i f-hullene og snekken. F'ene er brede og litt rettere, med vide vinger og dyp hulkile, som er Stradivaris stil. Snekken er kraftigere og har mer substans enn hos Amati, og er utskåret med en uforlignelig sjarm og eleganse.

Materialene som er brukt, er typisk for perioden - ikke så spektakulære i kvalitet som i senere arbeider, men feilfrie og i perfekt kombinasjon. Den todelte bunnen har fine horisontale flammer, og sargen og snekken ser ut til å være fra samme lønnestykke. "Arditti" er en av de få Stradivariene som har bevart sin opprinnelige hals; de fleste er slitt ut og erstattet. Enda mer signifikant er initialene 'AS' som er inngravert der bunnen møter halsfoten, et svært sjeldent og originalt kjennetegn som er spesielt notert i boken om Stradivaris liv: Hills, 1902.

Lokket er laget av den spesielle granen med tette årringer, som er å se på så mange av Stradivaris instrumenter fra denne perioden. Hele instrumentet er dekket av en fyldig ravfarget lakk, lagt over en reflekterende gyllenfarget grunning, igjen typisk for hans "Amati"- periode.

Denne fiolinens historie begynner i 1846, den ble da eid av en Signor Carli fra Milano; han presenterte den for den italienske fiolinisten Luigi Arditti, som den så ble oppkalt etter. Arditti gjorde en suksessfull karriere i London, og i 1895 solgte han instrumentet til forhandlerne W.E. Hill & Sons, London. Hills solgte den deretter flere ganger, først til en engelsk fiolinist ved navn Miss Gidley, så til Ernest Craig, M.P., og igjen til den anerkjente samleren Richard Bennett. I 1947 ble den sikret av en annen velkjent britisk samler: Gerald Segelman, som beholdt den til sin død i 1992. Den gikk da videre til den amerikanske samleren Howard Gottlieb, Chicago, men ble brakt til Dextra Musica samlingen av Peter Biddulph i 2007. Rekken av framstående samlere som har eid og skattet dette fine instrumentet, er en hyllest til dens skjønnhet, originalitet og strålende tilstand.

  • Elise Båtnes

    Elise Båtnes

    Spiller Antonio Stradivari

    Elise Båtnes er 1.konsertmester i Oslo-Filharmonien. Hun begynte å spille fiolin fire år gammel, og debuterte fire år senere som solist sammen med Trondheim Symfoniorkester. Hun fikk sin første opptreden med Oslo-Filharmonien ti år gammel i 1981, som solist på en barnekonsert med Mariss Jansons som dirigent. I 1982 var hun på ny solist med Oslo-Filharmonien under fremførelse av Vivaldis dobbelkonsert. Hun har etter dette vært solist med alle de norske symfoniorkestrene og i en lang rekke land. Les mer om Elise Båtnes.