Giovanni Baptista Ceruti ble født i 1756 i Sesto Cremonese, en landsby vest for Cremona. Ifølge grev Cozio di Salabue (1755-1840) ble han opplært i fiolinbygging av grev Luigi Maggi, som man ikke har noen flere spor etter. Det er ganske sannsynlig at han lærte det mest hovedsakelige av Nicola og Carlo Bergonzi II, som begge ennå var aktive i Cremona da Ceruti var ung.

På slutten av 1800-tallet var Lorenzo Storioni den ledende fiolinmaker i byen, men trakk seg tilbake fra yrket i 1802 og lot veien stå åpen for Ceruti, som tok over rollen. Hans håndverk hadde utviklet en viss affinitet for Storioni, og det er ikke alltid lett å skille de to mennenes arbeidene fra hverandre i denne overgangsfasen. Gradvis ble Cerutis stil mer distinkt og personlig, mer formalisert og kontrollert, og med en hardere lakk. (Les mer under bildene).

Dette eksemplaret er typisk for hans arbeid det siste tiåret av 1700-tallet, og har mange trekk som peker til den gamle mesteren Storioni. Den ytre form er slank og ikke så lang; men den er fullbrystet, og velvningen er høy og avrundet - noe som skaper en fin dybde i tonen. Hjørnene er små, og den brede innleggslisten sitter ganske nær den dypt utarbeidede kanten. F-hullene er lange og slanke, ligner stilmessig Storioni, og er utviklet fra en Stradivari-modell med brede vinger og nokså rette senterdeler. Snekken er fritt skåret, med en karakteristisk åpen spiralform og et lite øye, men er kraftig i bredden.

Materialene er samme tresort som ofte er sett i Storionis instrumenter, og indikerer hvilken tresort som var å få i Cremona på denne tiden. Den rikt flammede Balkan-lønnen som ble brukt tidlig på 1700-tallet, var helt forsvunnet fra instrumentverkstedene. Cerutis bunn er laget av tre fra en liten englønn, vanlig i Nord-Italia, kjent som 'oppio'. Den ble brukt av og til av de fleste klassiske fiolinmakerne fra Cremona, inklusive Stradivari, men er en mørkere og tettere tresort, som ofte har uregelmessigheter. Flammene er ofte karakteristisk små, og på dette stykket er det ganske lite fremtredende. Snekken er laget av et lignende stykke, med nokså vridde årringer. Lokket er i ett stykke av gran med ganske brede årringer, som blir større på bassiden. Bruken av et lokk i ett stykke er også et utslag av økonomi. I den klassiske perioden ville de brede årringene på bassiden antakelig blitt vurdert som ubrukelige.

Lakken har en fin, lys, gyllenbrun farge, og har noe av den delikate teksturen fra de gamle oppskriftene fra Cremona, noe som ikke kan sies om den noe kraftigere lakken Ceruti brukte i senere år.

Fiolinen et fascinerende eksempel fra en interessant periode i Cremonas historie, hvor en håndfull fiolinmakere, som Storioni og Ceruti, gjorde sitt beste for å gjenopplive storhetsdagene fra Amati, Stradivari og Guarneris tid. Markedet for deres arbeid var imidlertid synkende, og konkurransen fra framvoksende verksteder gjennom hele Europa økte. Fiolinen har beholdt sin særegne Cremona-klang, og bærer gjennom sitt håndverk preg av et autentisk kunstnerisk høydepunkt. Den er i utmerket stand, antakelig en av de best bevarte Cerutiene, og ble brukt til å illustrere hans arbeid i et av Walter Hammas

  • Øyvor Volle

    Øyvor Volle

    Spiller Giovanni Battista Ceruti

    Øyvor Volle (f.1970) underviser i fiolin og kammermusikk på Högskolan för scen och musik. Hun har vært ansatt som konsertmester i Stavanger symfoniorkester, og er 1.konsertmester på Göteborgsoperan. I 1984 grunnla hun Vertavokvartetten. Les mer om Øyvor Volle. (Foto: Thilo Stengel)