Carlo Bergonzi var den siste av de store fiolinmakerne fra Cremona, og dette instrumentet er et spesielt berømt eksemplar av hans arbeid. 

Fiolinen ble først kjent gjennom samlingen til grev Cozio di Salabue (1755-1824) - som visstnok har satt inn den villedende uekte Stradivarietiketten den har i dag. Fiolinen ble overtatt i 1875 av W.E. Hill & Sons, London. Derfra vandret den videre til baron Knoops berømte samling. Så havnet Bergonzi-fiolinen endelig i de musikerhender den fortjente: Fritz Kreisler, som den nå er døpt etter, adopterte den som sin konsertfiolin etter å ha skilt seg av med sin 'Guarneri del Gesu'. Til sist havnet den hos Itzhak Perlman. 

Andre utmerkede fiolinister har også brukt 'Kreisler'-Bergonzi fiolinen: Den kubanske fiolinisten Angel Reyes fikk tak i den etter Kreisler, og fra Perlman gikk den til Ruben Gonzales, konsertmester i Chicago symfoniorkester. Etter denne intensive konsertkarrieren kom fiolinen i 1995 - gjennom Chicago-forhandlerne Bein & Fushi - igjen inn i en privat samling hos David Fulton, Seattle, Washington. Den nyligste transaksjonen har brakt den til Dextra Musica.

Fiolinen utmerker seg, ikke bare ved sin vakre klang, men også sin fabelaktige tilstand. Det er kanskje den eneste Bergonzi som fortsatt har sin originale hals. Den røde lakken er rett og slett fantastisk, og er et godt eksempel på den kvaliteten som har gjort cremonesisk lakk så berømt.

Carlo Bergonzis herkomst som fiolinmaker er uklar. Hills har foreslått både Stradivari og Guarneri som hans lærer. I sin bok om familien Guarneri (1932) skrev de at Bergonzi kan ha vært en elev av Guiseppe Guarneri 'filius Andreæ' - samtidig viser hans instrumenter også en viss likhet i stil. Likevel: viktige detaljer skiller Bergonzis konstruksjonsteknikk fra Guarneris, og ligner mer på Stradivaris. Forbindelsen med Stradivari er veldokumentert, i og med at han ble invitert av familien til å overta verkstedet og ferdigstille de mange instrumentene som Antonio Stradivari og hans sønner, Francesco og Omobono, etterlot seg da Stradivari døde i 1737.

Bergonzi ble født i 1683, og arbeidet antagelig en stund før han lagde et instrument med sin egen etikett tidlig i 1720-årene. Hans stil var annerledes og særegen fra starten av, alltid svært grundig utført i beste Stradivari-stil. Hans fiolinform er vanligvis smal i midjen, med kraftige f-hull nær kanten. Tidlige instrumenter har en nokså Rugeri-lignende hvelving, men 'Kreisler' og andre fra hans modne periode er hvelvet i vakker, flat Stradivari-stil. Materialene er førsteklasses, lokket satt sammen av to matchende deler av fin fjellgran. Bunnen er laget av et feilfritt stykke radielt skåret lønn med dype, bølgende flammer, mens sarg og snekke er laget av et emne som er mer ordinært. Den originale halsen har fått en forlengelse ved innfestingingen mot sargen for å møte den moderne spillestilens krav. Snekken er et særegent stykke arbeid, helt karakteristisk for Bergonzi: sneglehusformen er skåret slik at øyet trer godt fram, med en sylindrisk senterdel som tilsynelatende går rett gjennom snekkens sentrum - et typisk og gjenkjennelig trekk ved Bergonzis snekker.

  • Guro Kleven Hagen

    Guro Kleven Hagen

    Spiller Carlo Bergonzi

    Guro Kleven Hagen (f. 1994) debuterte i 2011 med Oslo-filharmonien og Jukka Pekka Saraste, og har siden da holdt konserter med flere av Skandinavias fremste orkestre. (Foto: Cathrine Dokken)