Denne celloen er en fin ledsager til de andre Rugeri-fiolinene i Dextra Musica-samlingen, og kommer fra samme periode, rundt 1680-90.

Hans konsistente arbeid er oppsiktsvekkende, og kvaliteten på disse celloene er fullkomne. Det som best skiller de tre instrumentene fra hverandre, er treet som er brukt i konstruksjonen. I dette tilfellet brukte Rugeri igjen den myke poppelen, men bunnen er laget av ett stort, tangentielt skåret stykke, som har et lite markert og variert mønster. Poppel vokser raskt til store trær, men feilfrie emner som er brede nok til en hel cellobunn er sjeldent å finne, men ikke så sjeldent som samme like brede emner av lønn. Det samme treverket er igjen brukt til sargen, men poppel er av natur skjørere enn lønn, og derfor ikke så godt egnet til denne oppgaven; de brede men tynne sargene på celloen er spesielt utsatt for skade. Fiolinmakere som bruker poppel til cellobunnen, kompenserer ofte med mer robust bøk eller lønn til sargen. Til snekken har Rugeri brukt valnøtt, et meget uvanlig valg, med karakteristisk struktur og mørke farger.

Fiolinmakerne fra Cremona fravek aldri bruken av fjellgran til lokket på instrumentene. Den unike kvaliteten på det langsomt voksende, myke trevirket viste seg som ideell for resonansen i musikkinstrumentene, og denne celloen er intet unntak. Moderne analyseteknikker har påvist alder og opprinnelse til den granen som er brukt, de indikerer sterkt at alle fiolinmakerne i Cremona hentet sitt trevirke fra samme sted, og ofte ser man at flere instrumenter er laget av det samme treet. I de fleste tilfeller ser det ut som om trevirket ble brukt i nokså fersk tilstand, noe som strider imot århundrer med tradisjonen å lage instrumenter av vellagret tre. Til dette instrumentet var ikke Rugeri så heldig med tilgangen av gran; tre smale stykker har blitt limt sammen og utvidet med separate kantstykker i både øvre og nedre del på cellokroppen, for å få til den nødvendige bredden.

De stilistiske kjennetegnene på Rugeris arbeider er mange, og her er igjen de nydelig skårne f-hullene med store hull og relativt korte vinger. Velvningen er høy og kraftig, med bare en liten hulkil langs ytterkanten, men allikevel nydelig kantarbeid og vakre innleggslister. Velvingen i bunnen er noe forandret over tid, særlig der hvor den myke poppelen har gitt etter for presset av lydpinnen og spenningen nedover fra strengene, gjennom stolen. Snekken viser tydelig Rugeris personlige stil. Formen er spesielt elegant, med en dyp skruekasse kombinert med en sneglehusform med store vindinger og en delikat fas. Den siste svingen inn til øyet er skåret ut med spesiell eleganse og overdrevet dybde, mens overflaten som beveger seg inn i sneglehusformens første vinding er relativt flat. Utformingen er ikke usvikelig korrekt, men vakkert gjennomarbeidet og kunstnerisk unnfanget og utført.