Denne fantastiske kontrabassen ble laget av mannen som man regner som instrumentets far: Gaspar Bertolotti, kjent som "da Salò". Det er det absolutt eldste instrumentet i denne samlingen, laget på slutten av 1500-tallet.

 

Mange motstridende påstander har vært framsatt gjennom tidene angående fiolinens opphavsmann, og denne utmerkelsen er vanligvis gitt til Gaspar, delvis på grunn av det ofte primitive utseende på hans arbeider. I nyere tid heller man mer til å gi Andrea Amati fra Cremona æren for å ha skapt den første fiolin, slik vi kjenner den i dag - men Gaspar er uten tvil kontrabassens Stradivari. Ingen av instrumentmakerne fra Cremona synes å ha bygget instrumenter i denne størrelsesorden, og dette er også en av de fineste av Gaspars basser som er bevart.

Han ble født i 1540 i en musikalsk familie i Salò, nær Gardasjøen, og flyttet til Brescia i 1562, hvor han ble boende resten av sitt liv. Sammenlignet med Cremonas finesser, er arbeidene fra Brescia typisk ujevne, variable og mindre teknisk presise, men alltid utrolig hensiktsmessig bygd. Gaspars basser og bratsjer i særdeleshet, har et uovertruffent godt renommé for sin klang.

De spesielle karakteristika for Gaspars arbeid er alle til stede i dette instrumentet. Dens massive, brede ytre er en ekte fiolinform; mange basser blir laget etter viola-modeller, uten hjørner. På den øvre delen av kroppen er sargen bøyd opp mot halsen, en vanlig byggemåte for basser som gir støtte og styrke ved den sterkt belastede halsskjøten. Velvingen går helt ut til kanten, uten å bli avbrutt av noen hulkile, slik man ser på de fleste andre instrumenter.

F-hullene er typiske, formet som en lang sinuskurve med smale vinger, og de små, nedre sirklene er en av hans berømte signaturer. F-hullene er plassert langt fra hverandre på lokket, og lavere enn normalt. Et annet særegent kjennetegn på Gaspars arbeider - og instrumenter fra Brescia forøvrig - er den doble innleggslisten langs kanten, som man kan se her. Det er åpenbart ingen annen grunn til den andre, innerste innleggslisten enn som en dekorativ finesse, men selve arbeidet bærer preg av litt hastverk. Den dekorerte snekken er antakelig en senere erstatning; få Gasparsnekker overlever, ettersom de ble utformet i samsvar med et annet stemmeskruearrangement.

Lakken har en vakker, dyp, mørk farge, men det har antakelig mer sammenheng med instrumentets alder enn med Gaspars opprinnelige intensjoner. Oksidering av både tre og lakk, så vel som gradvis patinering av overflaten, har bidratt til det ærverdige utseende den har i dag. Dendrokronologisk analyse har nylig vist at granen i lokket er fra 1536.

Selve instrumentet har en lang og fargerik historie: Da den først dukket opp i lyset i 1868, var det ved fiolinforhandler David Laurie, Glasgow, som hevdet å ha funnet den i et kloster i Padova, der den opprinnelig hørte hjemme. Den er blitt spilt på av den store bassvirtuosen og komponisten Giovanni Bottesini, som uttalte at det var det beste instrumentet han noen gang hadde hatt i sine hender.

Laurie solgte den i 1876 til en Glasgow-musiker ved navn James Scott Marshall. Det ser ut som den ble værende i Skottland - og mellom hendene på flere musikere - til den havnet hos Jack Fallon etter 2. verdenskrig, den berømte Canadiskfødte jazzbassisten, som for det meste arbeidet i London. Bassen er fortsatt knyttet til hans navn. Fra Fallon gikk den videre til Anthony Woodrow, og derfra, via Peter Biddulph, til Dextra Musica.

  • Dan Styffe

    Dan Styffe

    Spiller Gaspar da Saló

    Født i Sverige i 1957, men har bodd og arbeidet i Oslo nesten hele sitt liv. Styffe er "Co-Principal Bass" ved Oslo-Filharmonien og underviser på Norges Musikkhøyskole og Barratt Dues Musikkinstitutt. Les mer om Dan Styffe.