Simone Fernando Sacconi var den store mester av fiolinmakerkunsten på 1900-tallet. Han ble født i Roma i 1895 og flyttet til New York i 1931 for å arbeide for fiolineksperten Emil Herrman. Deretter begynte han i det anerkjente firmaet til Rembert Wurlitzer, hvor han arbeidet fra 1950 til han gikk av med pensjon. I løpet av denne tiden lærte han opp mange av neste generasjons beste fiolinmakere og utviklet meget raffinerte restaureringsteknikker som er blitt standard praksis i dagens verksteder. Han brukte mye av sitt liv til å studere Stradivari, var en meget engasjert håndverker, mester bak flere av de fineste nye instrumentene og en meget karismatisk lærer.

 

 

Han skrev boken I Segreti di Stradivari, som presenterte fruktene av hans eget livsverk. Den ble utgitt i 1972, like før hans død i 1973, er i dag hovedkilden for moderne fiolinmakere og avslører mange av mesterens teknikker for første gang. Han ble utnevnt til æresborger av Cremona i 1972.

Hans bråmodne talent illustreres her ved celloen, som i dag eies av Dextra Musica. Sacconi var profesjonell fiolinmaker fra han var 16 år gammel og fikk i circa 1917 i oppdrag fra cellisten Gaspar Cassado å lage dette instrumentet. På den tiden var de begge så vidt i tjueårene og i starten av sine prestisjefylte karrierer; Cassado ble senere professor ved Academia Chigiana i Sienna. Oppdraget var muligens inspirert av Sacconis tidligere og svært vellykkede kopi av Stradivari-celloen "Berthier", som tilhørte Franz von Vecsey.

Cassado ba også om en kopi av en Stradivari-cello med antikk lakk som skulle illudere originalens alder. Han brukte Sacconis cello til konserter og innspillinger i mange år før han i 1965 ga den til sin elev Inger Jarl Hansen, året før han døde. Cassado hadde da selv fått en original Stradivarius: "ex-Romberg" fra 1709. I et personlig notat som han gjorde i forbindelse med kjøpet, fortalte Cassado at Sacconi hadde bygget hans instrument i løpet av sju eller åtte måneder, og brukte enda flere måneder til påføringen av tretti strøk med lakk.

Den er fortsatt et fantastisk instrument, en vakker og nøyaktig gjengivelse av de flotte celloene Stradivari bygde mellom 1710 og 1730. Disse ble betraktet som en del av hans fineste verk, og hans "B-form" ble standardmodellen for celloer opp til i dag. Sacconi brukte noen vakkert flammede lønnestykker til bunnen og sargen - som ligner svært kvaliteten av det treet Stradivari brukte i sin mest betydningsfulle periode - satt sammen med en todelt alpegran med tette årringer til lokket. Halsen og snekken er laget av enklere tre, slik Stradivari også gjorde det, og den elegante snekken taler for seg selv. Fasen er tradisjonen tro markert med svart blekk, men hele snekken er, som resten av instrumentet, frimodig pusset og gitt en patina for å illudere 200 års bruk. Som et resultat av dette, har den fyldige røde lakken - som Cassado skrev var omstendelig bygd opp med mange lag - fått en dybde og skjønnhet som kan måle seg med originalen.

  • Mirjam Kammler

    Mirjam Kammler

    Spiller Simone Fernando Sacconi

    Mirjam Kammler studerer på Norges Musikkhøgskole. Hun har spilt på festivaler som Aberystwyth Music Festival, Valdres sommersymfoni og Porziano Musica, har vunnet flere førstepriser og var en av finalistene i Virtuos 2014. Les mer om Mirjam Kammler. (Foto: Rune Hammerstad)